elsisverden

I 3 lange år har vi flittig diskutert det å få flere barn. Litt senere har jeg lyst å gå ned i detaljer rundt diskusjonene men akkurat nå orker jeg ikke, jeg er bare så inderlig lei meg. Fordi i de 3 årene så har det vært mye slit og frem og tilbake angående dette tema som er så viktig for oss. Jeg har alltid sett for meg en stor familie, jeg vil ikke at Sebastian skal være alenebarn. Jeg vil fylle huset med gråt, latter, vasking, rydding, hyling, krangling, kos, putekriger, tegnefilmer, skolebøker og alt det arbeidet som kommer med det.

Jeg vet at vi er gode foreldre, selvom vi mangler den tradisjonelle farsfiguren i huset!

Naturlig nok så blir vi dessverre ikke gravide sånn uten videre. Jeg tror sannelig ikke heteropar aner hvor heldige de er som slipper å planlegge dette ned i siste detalj (jeg vet det finnes unntak)
Vi har 2 ganger reist til København for å bli inseminert hos Vitanova, uten hell. Dette var for 3 år siden. Vi bodde på denne tiden i Oslo og det dukket opp jobbtilbud i Arendal som jeg ikke kunne si nei til så planene ble lagt på is. Jeg angrer inderlig på det. Tanken, at hvis vi hadde fortsatt så hadde vi kanskje hatt en 1-2 åring krabbende rundt her nå, er vond å tenke. Jeg valgte karriere fremfor barn da og håper ikke at jeg må angre på det resten av livet.
Vel, som sagt - prosessen har vært lang for oss men omsider bestemte vi oss for at dette måtte være et mål, et mål som ikke flyttet på seg, endret seg - under noen som helst omstendigheter.
 Vi satte i gang prosessen i oktober/november 2009 med å gå til gynekolog og ta nødvendige prøver og få sendt avgårde en henvendelse til Rikshospitalet. Vi var så lykkelig, endelig skulle vi begynne på vår store drøm. Vi hadde endelig blitt enige om at vi skulle begge bli inseminert. Dette av forskjellige grunner. Men mest av alt for å kunne nyte å være gravide sammen, få barn som er like gamle og viktigst av alt - bli like godt kjent med begge barna gjennom permisjonen. Vi er jo klare over at det er ikke er bare idyllen ved denne avgjørelsen men den er er tatt av oss og vi liker den.
Rundt juletider fikk vi vårt første brev fra Riksen. Det tradisjonelle "vi har mottatt din henvendelse" og vi ble glade - nå var det ingen vei tilbake!
For par uker siden fikk kona et brev fra dem med masse skjemaer som hun måtte fylle ut, tester hun måtte ta. Veldig bra det.. men hvor var mitt brev?
Jeg ringte til gynokologens kontor for å sjekke om de hadde misforstått noe - om mine papirer også var blitt sendt. 5 samtaler senere kom de frem til at alt ble sendt riktig. Må jo si at damen der ikke hadde så utvidet horisont som jeg skulle ønsket. I den bransjen bør man lære seg såpass profesjonalitet at man ikke måper i telefonen når en lesbisk dame forklarer at hun og kona skal lage barn, BEGGE TO.

I dag kom det tragiske svaret

I dag ringte kona Riksen for å sjekke hva som har gått galt. Der får hun beskjed at de ikke ville inseminere oss begge. At vi ble pent nødt tilå vente til konas barn er født før jeg eventuelt setter i gang. Skal vi se.. da er jeg sånn ca 37 år !? Lykke til med å få treff fort da.
Dette var tungt å akseptere. Hvorfor hadde de ikke sendt oss brev med denne avgjørelsen? Hvorfor ble kona valgt? Vi hadde hundre spørsmål men fikk kun beskjed om at hvis vi ville ha svar måtte vi ringe overlegen. Akkurat nå føler jeg ikke for å ringe noen, dette er så sårt tema. Så følsomt. Vi hadde gledet oss sånn til å gjøre dette sammen, ta toget til Oslo sammen - passe på hverandre. Et fellesprosjekt som forhåpentligvis skulle resultere i noe som vi begge to så inderlig har lyst på - flere barn i hjemmet!
Jeg skjønner at vi ikke skal føle oss så utakknemlige, en baby er mer baby enn vi har i dag. Men dette har vært så lang prosess for oss - var så viktig avgjørelse. Også med tanke på at alderen er ikke akkurat på vår side lenger.
Nå kan det se ut som vi må gjøre dette på forskjellige steder for å få dette til. Og da faller muligheten bort at vi kan lage barn som er halvsøsken, altså bruke samme donor. Dette begynner å føles som en skikkelig kamp i oppoverbakke. Er ikke lenge siden vi fikk oss en på tryne da vi ringte BUFETAT for å undersøke muligheten for å bli fosterforeldre, de hadde jo tross alt etterlyst flere i avisen - men der var de brutal ærlige. Vi kunne selvsagt bli godkjent som fosterforeldre, men ikke forvente å få noen barn.
Så det.

Jeg er så inderlig lei meg i dag. Jeg vet at biologien er i mot oss. Jeg vet mange ikke godtar denne måten vi lever på. Jeg vet mange mener vi er ikke ordentlig familie. Men vi 3, som er i denne familien, føler oss utvilsomt som en familie - og vil vil ha flere medlemmer..Hvorfor må dette være så vanskelig?

Min vakre sønn Sebastian er et underlig lite vesen på 6 år og 11 mnd. Helt siden han var liten så har jeg tenkt at jeg må skrive mer ned alle de kule tingene han sier, og samtalene som er verdt å huske på. Jeg skal nå prøve å skjerpe meg og skrive om de her.
Sebastian er en over snittet intelligent gutt - jeg sier ikke bare dette fordi han er avkommet mitt - men han er altså det. Han går i 1. klasse men kunne like godt ha gått i 3. klasse. Han er 1.35 høy (klær str 10-12), mattematiske nivået er utrolig imponerende og han leser alt han kommer over. Han elsker fotball, mulig noe påtvingt av mor i begynnelsen - under EM i 2004 så så vi mye kamper sammen og spilte kamper hver kveld på verdandaen til foreldrene mine, sånn var det bare, han var jo tross alt blitt ca 15 mnd og kunne gå. Julen 2007 fikk han Playstation 2 og FIFA08. Siden har vi spilt FIFA så og si hver eneste kveld. Vi er begge overlykkelige over at pr i dag er det oppgradert til PS3 og FIFA10. Vi er gode (innbiller vi oss) og vi snakker taktikk og samarbeid og på torsdager bruker han denne kunnskapen på laget sitt Myra gutter 6. Han spiller som en liten Gud og mamman hyler og heier, tilstede på hver eneste trening. Vi klarer knapt å vente på våren da han skal spille i turneringer - for første gang, noensinne i sitt liv. Han er dog litt nervøs - bekymret over at mamman skal hyle så mye at hun dummer han ut! Og ikke minst så gleder vi oss til jeg er ferdig med akillissproblemene og vi kan spille fotball hver dag i sommer. Vi elsker lidenskapen vår. Vi er et skikkelig flott team. Eneste som gjenstår er å få han til å se kamper med meg i helgene - se litt lenger enn de 10 minuttene han klarer å holde kroppen i ro i sofaen - ikke lett å være 6 år.

Andre lidenskapen til Sebastian er bøker. Han er nettopp ferdig med 6. Harry Potter-boken. Han er helt frelst. Han er heldig som har en Mammi (min kone) som elsker bøker - altså hun er helt lidenskapelig gal etter alle bøker. Første gaven han fikk fra Mammi etter de traff hverandre da han var ca 2 år var - ja, du gjettet riktig - en bok. Siden har han fått utrolig mye fine bøker. Men det tok ikke av før Harry Potter kom. Første 3 bøkene ble lest overalt - nesten som Harry Potter måtte bli med i dusjen. Og jeg elsker min kone for å ha så mye tålmodighet for han. Hun leste for han overalt.
I dag har vi bestemt oss for en liten Harry Potter-pause. Bare mens vi leser

"En pingles dagbok"


Jeg og han begynte å lese den i går. Og jeg må bare innrømme, så barnslig som jeg er, den er råvittig! Han er altfor ung for den men samtidig moden nok til å forstå at Greg går på Ungdomsskolen, så han oppfører seg _.litt_ anderledes.

Hvertfall - dagens samtale i bilen på vei til skolen handlet om forskjellen på en dal og en fjord. Meget god tanke, jeg må innse det. Norges Geologiske undersøkelses hjemmesider sier følgende;

Hva er forskjelllen på fjord og dal?

"Fjorder er daler laget av isbreen (ved breerosjon) som havet så har inntatt. Fjorder finnes med andre ord bare der det har vært isbreer.

Karakteristisk for en fjord er at den er overfordypet, dvs at bunnen i den indre del av fjorden som regel er dypere enn ved munningen (Sognefjorden er for eksempel 1308 m, mens dypet ved munningen bare er 120 m).

Fjorder er med andre ord oversvømmede U-daler, som er den vanligste formen for daler i Norge. V-daler gravd ut av elver finnes også, men svært ofte som en videre fordypning i en allerede eksisterende U-dal."

Glimrende! Jeg gleder meg stort til å fortelle han det i morgen :o)

Sebastian er natrulig nok en stor del av livet mitt og kommer til å være mye tilstede i bloggen min så si hei alle samnen :)

 

Elsa

Ja, det kan man si, hverdagen er ny. En ting er sikkert, jeg prøver panisk å fylle dagene med noe mer meningsfylt enn Oprah og gamle episoder med Wings. Skrekken å bare bli en ordinær husmor som vasker hus og handler inn mat er stor. Ikke det å være House Coordinator og Logistic Manager for Food (Fancy titler!), for det er jeg jo med eller uten arbeid i tillegg, men det å KUN ha det som arbeidsoppgaver.
Jeg kjører all slags paralellprosjekter. Ikke bare "kom i form" og operasjon "rydd i boder" og andre tradisjonelle operasjoner men også kjenner jeg at det skjer mye nytt og spennende. Nye tanker og nye veier å utforske. Jeg kommer tilbake til dette senere da mye av dette ikke er ferdig grublet.

Treningen går bra, jeg brenner minst 500 kcal med Wii'en hver dag. Det føles så godt å svette og kjenne energien gjenreises. Nye matinntaket går også forholdsvis bra. Vi har i det store og det hele blitt en mye sunnere familie og jeg gleder meg fryktelig mye til at det kjennes på kroppen, altså at kiloene raser av :) Dette SKAL jeg klare!

Jeg kjenner at jeg ikke helt vet hva jeg skal med denne bloggen, føler at den mangler mål og mening, noe annet enn kun fjas om min tilværelse. Muligens en ytterligere blogg må startes - en mer faglig en, det er vel ikke bra at en blogg starter med så mye vissvass og så gå over til mer konkret retningslinje etterhvert? Ikke vet jeg - denne verden er ny for meg.
Det jeg kjenner sterk om dagen er at jeg sliter med fokus og konsentrasjon, typiske tegn på overstress? Det å skrive et innlegg her kan føles stressende og komplisert til tider.  Jeg får gode tanker i løpet av dagen og når jeg sitter her og skal skrive noe så er de helt borte. Jeg forsøker å bruke de fancye klistrelappene i Win 7 men ikke alltid jeg klarer å holde tanken såpass lenge at jeg rekker dit! Men når jeg tenker tilbake på mitt originale tanke for hvorfor jeg vill skrive blogg så er det jo logisk. Litt av ideen var at det skulle være selvterapeutisk, hjelpe meg å sortere siste året og finne klar og fin vei fremover. En som gir mer tid til familie, meg og ikke minst; roligere hverdag. Dette skal vi få til! Ellers hadde jeg vel ikke vært modig?

Jeg satser på at jeg finner rytmen til slutt. Kommer sterkere tilbake, osv.

Jeg vet det er altfor tidlig, men har allikevel lyst å fortelle at ting begynner å bli bedre. Det handler om forandringer. Ja, og igjen - modighet til å forandre seg til det bedre. Jeg har totaltforandret matinntaket her hjemme. Det er sunn mat overalt, vanninntaket har nok økt med ca 300% - dette er nok første gang vi klarer å fylle 5-om dagen noengang. Jeg har sovet mye og jeg har trent. I dag våknet jeg endelig uten å føle meg møkkasliten! :) Det er en følelse som er vanskelig å forklare, men tvil ikke - det er en fantastisk følelse
Min mamma er 61 år, hun er den tøffeste personen jeg vet om. Hun har alltid vært et forbilde for meg. Både hun og min pappa er arbeidsjern av det sjeldne, det finnes knapt fridag - nå holder de på å bygge hus nr 3 på 2 år. De gjør alt selv, bortsett fra rørlegging og elektrisk arbeid. Det står respekt av det. Hvertfall - min mamma begynner å merke at hun tar på årene. Hun har fått diabetes og hatt 2 operasjoner på 1 år, utblokking av blodårene. Det er takken for å røyke hele sitt liv. (Hun sluttet for 2 år siden) Jeg kan forstå at det føles umulig å forandre livsstilen sin på hennes alder, men min mamma er tøff. I går foreslo hun at vi skulle inn på Meny sammen - at jeg skulle shoppe sunn mat for henne - gi henne oppskrifter - hjelpe henne i gang. Jeg var så stolt. Vi bestemte oss også for å ta 1 times gåtur sammen i uken - når våren nærmer seg. Hun trener først hjemme i gata, hun sliter så med blodsirkulasjonen i føttene, men hun viser vilje.
Ikke nok med det!
 Vi gjorde Yoga sammen i stuen her.. Min Mamma?! YOGA? I dag føles hele går surrealistisk. Det kan være tøft å endre livet sitt på egenhånd, men med litt hjelp fra folk rundt så kan alt være mulig!


(Ikke så avansert Yoga, men allikevel - Yoga!)

Og for å tegne prikken over I'en så vandrer jeg altså rundt i 1 1/2 time i går - uten å få vondt i foten..
Det! har ikke skjedd på 2 år.
Jeg har altså fått innsyn i hvordan det gode livet mitt skal være når våren kommer - det føles helt herlig :)

Elsa

Det krever mye av en person å være modig. Ikke alle klarer det, noen klarer det av og til - noen aldri.
I dag ble det en diskusjon om bloggingen min mens vi spiste lunsj. Jeg har ikke fortalt kona at jeg blogger, hva intensjonen min for denne siden er. I dag følte jeg det var riktig å ta opp temaet. Diskusjonen handlet mye om anonymitet eller synlighet rundt hvem jeg er. Jeg forsto hennes bekymringer, hennes synspunkter - jeg har jo tenkt dem selv. Fordeler og ulemper.
I Oslo var jeg homofil i skapet. Jeg var laaaangt inne i skapet. Jeg taklet ikke tanken på å fortelle noen om hva slags familie vi var. Jeg skammet meg ikke, men følte meg ikke klar for å snakke om oss, som det skulle være det mest naturlige i verden. Var ikke klar for spørsmålene, reaksjonene.. osv. Dette såret partneren min, noe jeg forsto veldig godt. Tilbake i Arendal bestemte jeg meg for å ha full åpenhet rundt dette - være sterk nok til å snakke om dette som det skulle være det mest naturlige i verden. Delvis for meg selv og delvis fordi jeg visste det ville bli helvete, siden jeg fikk en ganske synlig lederjobb midt i byen, å ikke snakke om meg og min familie. Dette gikk heldigvis ufattelig fint.
Fordi jeg bestemte meg for å være modig.
Da nye Ekteskaps- og biologiloven-diskusjonen herjet som verst - med den sjarmerende Øystein Aasen i føresetet - bestemte vi oss for å presentere vår homofil familie i Agderposten. Vi ville vise at vi levde et helt normalt liv. At min sønn hadde det fint - at han ikke ville bli noe monster slik noen likte å påstå. Jeg kan ikke akkurat påstå at jeg er mediakåt, med tanke på mine redsler angående alt dette da vi bodde i Oslo, men jeg følte det måtte gjøres da avisen kun kjørte masse drit om "den andre siden" av saken.. Vi tenkte selvsagt gjennom ulemper dette kunne medføre sønnen, men saken var for viktig i det store og det hele.
Igjen, jeg bestemte meg for å være modig.
Hvertfall - jeg har tenkt å være ærlig og åpen på denne bloggen, snakke om tøffe temaer i full åpenhet. Dette er naturligvis veldig skummelt, men samtidig så føler jeg det ikke blir ekte nok hvis jeg gjemmer meg bak anonymitet.
Så.. Jeg bestemmer meg for å være modig!

Store spørsmålet er.. Will I crash and burn?

Jeg er sliten. Det har blitt sagt. Men i dag oppdaget jeg at jeg synes det er fryktelig slitsomt å være sliten. Det føles som man totalforandrer seg over natten. Man går over til å være irritabel og fryktelig søvnig hele tiden. Ingenting er som før.
Jeg sier til meg selv at hold på tankene, hold på følelsene du hadde, men det går bare ikke. Jeg drømmer om å skru av alle disse emosjonelle momentene jeg har nesten hvert eneste minutt.
Jeg måtte lese jobbmailen min og det var så tungt. Gjengen min sliter, men jeg biter det i meg - jeg må hvile , de må klare seg.
Min plan er som følger;
Få vekk akillissbetennelse i begge ankler.
Trene hver eneste dag for å finne energi.
Dra ut på lange skogsturer "flere" ganger i uken. Optimalt er om jeg kan dra noen venner med meg. Snakke drit om verden etc.
Spise supersunt og miste masse ekstrakilo. (jada, de er der!)
Komme meg tilbake i arbeid før sommeren. 

Men først tenker jeg at det er fornuftig å daffe på sofaen mesteparten av dagen. Jeg står opp kl 07. Lager nister, kjører sønnen på skolen, drar hjem igjen - leser avisen, og sovner igjen i 2-3 timer. Så ser jeg TV og rydder hus. Utrolig innholdsrikt liv.
Fra neste uke begynner jeg hos fysioterapeut 2-3 ganger pr uke. Da er det slutt på mitt daffeliv. Jeg håper innen den tid at jeg har våknet uthvilt atter en gang. (kan nemlig ikke huske sist jeg gjorde det)

Jeg innser at denne bloggen høres ut som jeg synes fryktelig synd på meg selv, og rett og slett er ganske så patetisk. Det er et slags poeng det. Men at med tiden så høres jeg sterkere ut, sunnere ut. og ikke minst - mer energisk ut.
Jeg vet det er mange karrierekvinner der ute med familie og hus som sliter på samme måte som meg.
Kanskje dette vil hjelpe. Det å skrive om det - dele det med alle. En slags selvterapi. For tvil ikke
- jeg skal komme sterkere tilbake

Er det noe poeng i å skrive  _dårlige_ uvaner. Må uvaner defineres, om de hadde vært positive så hadde de ikke blitt kaldt uvaner? ordbøkene definerer uvane som: uvane dårlig vane, uskikk legge seg til, legge av en u- / en stygg u-
Men ofte ser man folk si og skrive - "jeg har dårlig uvane!"
Som kvinne så ønsker jeg ikke å være den totale klisjeen, noe jeg ikke er - bor tross alt sammen med ei annen kvinne. Jeg vil finne vilje nok til å endre det som må endres for å ha kvalitet i samlivet.
Som leder så vil jeg endre meg, være dynamisk. Ha nok selvinnsikt til å kunne endre meg til det bedre. Min utfordring har vært å ha nok tålmodighet. For meg selv og mine unge ansatte. I et familiært juleselskap sa min bror noe klokt. Det å kunne ha avbrekk fra jobb med god samvittighet og ikke hundre telefoner handler om stabilitetet og ansinnitet. Det å ha nøkkelfolk rundt seg avgjør mye. Dette er noe jeg ikke hatt hatt i min 3 årige nåværende jobb. Det å være høyt og lavt, 11 timer om dagen - 6 dager i uken. Styreverv, produktrådsmedlem. Eneste sjaføren i familien, så handling og henting/levering falt alt i mitt fang. Ja, og så Mamma og Husmor.
Det ble for mye.
Dette må fordøyes og tygges på. Så spyttes ut og begynne på nytt. Mer strukturert forhåpentligvis.

Og her; En treffende slegge...

Jeg har bremset opp i livet for å finne ut hvem jeg er og hva vil jeg. Det høres ut som slik en patetisk klisje, men slik er realiteten.
Jeg er en lokal teknofil. Det vil si at jeg vil ikke publisere hva jeg jobber med. Ikke enda.
Jeg er en kvinnelig leder. En mamma og husmor. Det, som mange kvinner vet, er 2x fulltidsjobber. Jeg har nå slitt ut mine bein slik at jeg må sitte hjemme i 2-4 mnd, gå til behandling 2-3 ganger i uken. Trene og spise sunnere er bimålet mitt. Jeg skal bli sterkere og mer energisk før vi bikker over til 2011. Jeg gleder meg enormt.
Og ikke minst - jeg gleder meg til å våkne en morgen og føle meg uthvilt.

I dagesvis har jeg studert blogger på nettet. Studert Sosial Media-diskusjoner. Har blitt aktiv på twitter (@elskii) og kan vel ikke si noe annet enn at jeg er fascinert. Jeg vil bli bedre kjent med denne verden. Så slik blir det.